Laksevåg er en bydel i Bergen Kommune.
I tidligere tider var det opp til 11 lystgårder tilhørende “overklassen” i Bergen, som brukte stedene til avkobling fra hverdagen.
Gården og lyststedet Laksevåg, og dens eiere
Fra 1796 og fram til ca 2000
I min søken på opplysninger om Lystgården Laksevåg kom jeg over en bok av forfatteren Knut Lynge med tittel «Laksevåg Historie – Bidrag» som ble utgitt en gang tidlig på 1930-tallet.
Avsnittet i Knut Lynge sin bok vedr «Lyststedet Laksevåg» vil jeg gjerne videreformidle til mine venner i Laksevåg Kulturhistoriske forening, for å gi noen opplysninger om en av de mange lystgårdene på Laksevåg som er revet.
Jeg har supplert med en del opplysninger knyttet til de personene som har hatt et eierforhold til gården og lyststedet Laksevåg
Lyststeder på Laksevåg
Først en liten orientering knyttet til antall lyststedet som var på Laksevåg på 17 og 1800- tallet. Og «Hva er en lyststed»
Laksevåg hadde på 1800-tallet 11 lyststeder, bygget av fremstående forretningsfolk bosatt i Bergen. De fleste av lyststedene er revet for mange år siden, men en del av stedene er fremdeles i bruk.
I dag er 3 av tidligere lystgårder på Laksevåg som er fredet:
- Alvøen (Fasmer-familien sin residens),
- Kommandantboligen(Gravdal hovedgård) og
- Damsgård hovedgård (Jansongården).
Videre har vi 2 tidligere lystgårder som er delvis bevart:
- Karensfrydi Laksevåg, lyststed fra slutten av 1700-tallet, ombygget til empire etter 1832 og tilbygget med glassveranda og sidefløyer.
- Kjøkkelvik, (I. Brages lyststed fra rundt 1800 som er sterkt ombygget)
Laksevåg hadde også 6 lyststeder som nå er revet
- Frydenbø(Wossenborg), stadskaptein Jan Bøes lyststed Sorgenfri fra 1796.
- Holen, gullsmedmester Jan Jansen Greves lyststed fra 1823
- Laksevåg, Johan F. de Langes lysted fra 1830 ble revet rundt 1941/1942
- Nygjerde (Mohrs Minde), Hans Nagels lyssted i Laksevåg ble bygget i 1830-årene og revet i 1973 for å gi plass til blokkbebyggelse.
- Nygård (Gravdal)
- Stranden ved Puddefjorden.
Hva var så et Lyststed:
Sakset fra; Trumpy, Bjørn: Bergenske lyststeder, Bergen 1977
«Lyststedene i Bergen ble i stor grad oppført tiden 1776-1807, en fredelig periode preget av økonomisk oppgang for handel og skipsfart. På begynnelsen av 1800-tallet var det oppført rundt 70-80 lyststeder rundt Bergen by. Lyststedene ble bygget som frittliggende byborgerhus plassert i øyenfallende i terrenget. For tilkomst til lyststedene ble det som regel benyttet båttransport.
De frittliggende husene ga mulighet for en flottere arkitektonisk utforming enn det som hadde vært mulig i byen. Lyststedene er som regel symmetriske hus med plan av barokktypen med dobbelt romrekker. Bygningene er preget av to hovedformer. På 1700-tallet dominerer en-etasjeshus med midtark med saltak eller valmtak. Våningshusene på 1800-tallet er som regel kubiske, toetasjes hus med valmtak og en nyklassisistiske fasader. På 1800-tallet fikk også flere av lyststedene valmtak med flatere vinkel og hovedfasade utstyrt med en antikk tempelfront. Mange av lyststedene fikk også anlagt geometriske hager påvirket av franske slottparker. Utover på 1800-tallet kom også de engelske landskapshagene til å prege en rekke av lyststedene ved Bergen.»
Gården og Lyststedet Laksevåg
Perioden fra 1776 g fram til 1830
Gården Laksevåg (Laxavågr) eller «Laxevogen» som den senere ble benevnt, er i likhet med Holen rydningsplass under Damsgård fra 1667. Den ble utskilt som selvstendig bruk i 1723, men fortsatte å tilhøre Damsgård fram til 1796, da enken til Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz (1730 – 1795), Elisabeth Hansdatter Both Gyldenkrantz (1731 – 1800) solgte eiendommen til kjøpmann / grosserer Peter Lexau jr (1767 – 1829).
Peter Lexau jr eide eiendommen i perioden 1796 – 1830, da han overdro den til Johan F. de Lange ved et Auksjonsskjøte datert den 20. april 1830, og tinglyst den 03. mai samme år.
Overdragelsessummen var 1.500 spd.
| Bilde 1 auksjonsskjøte av 20. april 1830 |
Perioden 1830 – 1855 – Johan F. de Lange (1793 – 1870)
Den nye eieren Blikkenslagermester Johan Friederich Krøpelien de Lange ble født i 1793 i Bergen og døde som enkemann og rentenist i 1870.
Gården som i 1830 var betegnet som gnr 51 og bnr 1, skal på den tiden være bebygd med fjøs, et mindre uthus og et våningshus, med en besetning på 7 kyr og en hest.
I tillegg hadde gården sjøgrunn både i Nordre og i Søndre Våg, hvor det i hver av vågene var bygget et Stavnøst.
Gården oppgav den gang å skylde 6 mark smør i skatt, og 6 mark smør i landskyld.
Johan de Lange startet rett etter overtagelsen bygging av et «lyststed» på eiendommen som han benyttet til sin sommerbolig.
Selve gårdsdriften var det andre som forpaktet for han.
«Lyststedet» som han fikk bygget i 1830 skal ha stått på eiendommen helt fram til midten på 1941. Fant et flyfoto datert 04. mai 1941, sannsynligvis tatt av tyske rekognoseringsfly. Bildet viser området slik det var fram til byggingen av bunkersen, og er vist på vedlagte utsnitt av kommunekartet fra 1941
bilde 2: Utsnitt av kart fra 1941
Johan de Langes sommerbolig var noen bygningsmessig endret i 1930 årene enn det opprinnelig bygget i 1830.
Det gamle buete spissgavlete pannetaket ble på et tidspunkt revet og erstattet med et, på den tid, moderne mancantak, noe som skal ha medført at boligen hadde tapt sitt gamle koselige preg.
Det er svært få bilder, om noen, av det gamle lyststedet. Så vit jeg vet er det kun et Dreier-prospekt som viser hele Damsgårdssiden, som kan illustrere hvordan lyststedet var utformet på midten av 1850-tallet.
Derimot var sommerboligen interiør beholdt i uforandret stad fra den tiden bygget ble oppført rundt 1830.
Bilde 3; Hovedbygningen på gården Laxevaag rundt 1910
Johan F. de Lange giftet seg med Ægte Helmers (1792 – 1855).
Ekteparet var barnløs, men hadde tatt til seg en pleiedatter, Mira Helmers.
I 1854 opprette Johan og hans hustru Ægte, legatet «Johan F. de Langes og hustrus legat».
Legatsbeløpet var kr 39.445 (i 1854 kroner) og skulle tildeles «trængende av deres Slegt, og til Understøttelse for trængende Kjøbmend i Bergen eller disses Hustruer og Børn».
Som vist på kartutsnittet fra 1941, bilde nr 2, og flyfotoet fra 2014 lå Lystgården Laxevaag under dagens Laksevåg senter og dens parkeringshus.
Bilde 4; Flyfoto fra 2014 – Lystgården Laxevaag lå under parkeringsplassen til Laksevåg senter
Perioden 1855 – 1940 – Andreas Berentsen (1800 – 1870) og hans etterkommere.
Johan F. de Lange satt på gården i 25 år til 1855, samme år som hans hustru døde.
Da solgte han gnr 51 bnr 1 til skipsbyggmester Andreas Berentsen for 7.000 spd.
Andreas Berentsen Aamot ble født i Kristiansand i 1800, og døde på Laksevåg mars 1870.
Han ble utdannet som skipsbyggmester i hjembyen Kristiansand, men kom til Laksevåg vel 30 år gammel, og jobbet noen år som skipsbyggmester på skipsverftet til Herman Gran (1798 -1861).
I 1840 startet han et skipsverft i Alvøen, et verft som var finansiert av Fasmer. Primær oppgavene til Berentsens verft i Alvøen av reparasjoner av skip, men verftet bygget en del mindre fartøyer, deriblant barkskipet «Georg Sverdrup». Dette skipet bygget han for egen regning, og ble ført av hans sønn Ernst Berentsen (1833-1902).
Når Andreas Berentsen kjøpte gården Laksevåg var det nærmest for å skaffe seg en sjøgrunn til sitt skipsverft, som han i 1855 flyttet fra Alvøen til den vestre fjæren i Søndre Våg. Hans nærmeste nabo ble i Søndre Våg var Flageverftet.
Hovedoppgavene til Andreas sitt nye verft var reparasjonsarbeider. Men han foretok også bygging av mindre jekter, losskøyter o.l.
Etter 15 år solgte Andreas Berentsen verftet i 1870 til sin nabo og konkurrent, skipsbyggermester Sjur Knudsen Flage.
Da Andreas Berentsen overtok gården var den ikke bebygd med flere bygninger enn det som tilhørte selve gården.
Det er først i 1856 at det blir utparsellert arealer til andre enn eierens familie.
Den skal ha skjedd ved at Elias Andersen fikk festeseddel på grunn til å oppføre et bakeri med adgang til sjøen.
I årene som fulgte ble det gitt flere festesedler til parseller som det ble oppført boliger på.
De fleste som fikk festeseddel var tømmermenn som hadde sitt virke hos Flage på hans verft.
På kartet fra 1941 kan en se hvor bebyggelsen skjedde. Langs Nordre Vågen og den gamle hovedveien som hadde betegnelsen «Søndre Vågsgate».
Men også opp mot «Leite» ble det anlagt bebyggelse. Navnet «Leite» husker fra min barndom, og bruker det fremdeles i samtaler med eldre Laksevågianere.
Jeg bruker betegnelsen på området rundt krysset Kringsjåveien / Vågsgaten. Der hvor billedhugger Sophus Madsen (1881 – 1977) sin statue «Våkende ungdom».
| Bilde 5; «Våkende ungdom» av Sophus Madsen |
Denne bebyggelsen var intakt helt fram til 1941/1942.
Ernst Johan Martin Berentsen (1833 – 1902)
Etter at Andreas Berentsen døde i 1870 ble gården ved arveskifte overtatt av hans sønn Ernst Johan Martin Berentsen for 6.500 spd.
Ernst ble som sagt født i 1833 på Laksevåg, begynte å reise til sjøs i meget ung alder.
Han gjennomgikk alle graden til sjøs, til han ente opp som skipskaptein. Det første skipet har førte som skipper var hans fars skip «Georg Sverdrup», som tidligere nevnt ble bygget på farens verft i Alvøen.
Senere i sin karrieren til sjøs førte han fullriggeren «Mercando» av Bergen, da denne gjorde en tur i 1870 med emigranter til Queebec i Canada. Han må ha vært en populær skipskaptein, for de emigrantene han førte til Queebec forærte ham, som takk for en lykkelig overfart, en sjelden vakker vinkjøler i amerikansk mønster og med en inskripsjon som gir uttrykk for emigrantens takknemmelighet.
Ernst gav opp sjølivet i 1870, og ofret seg senere med landlige sysler. Foruten gården, som han skal ha drevet på en dyktig måte for å være en sjømann, startet han opp i 1874 et trankokeri i Nordrevågen sammen med Henrik Gran. I årene fram til 1890 var det en betydelig produksjon av tran produsert av torskelever. Kokeriet ble nedlagt på midten av 1890 tallet som en følge av en prosess iverksatt av en del av kokeriets naboer, og dette medførte også en lov som satte et forbud mot trankokeri så nær bebodd strøk.
Trankokeriet ble etterfulgt av et kokeri som produserte seilsmurning.
Etter noen få år med slik virksomhet, ble bygget endret til å huse hermetisk nedlegging av sild og kippers.
Johan Nicolay Bruland Berentsen (1861 – 1915)
Da kaptein Ernst Berentsen døde i 1902 ble driften overtatt av hans 41 år gamle sønn Johan Nicolay Bruland Berentsen (1861 – 1915).
Johan gjennomgikk som ganske ung handelsskolen, og kom i 18 årsalderen på kontoret til sakfører/ advokat Christian Michelsen, da denne startet sitt skipsrederfirma rundt 1879.
| bilde 6; Johan Nicolay Bruland Berentsen |
Han var en var en dyktig medarbeider, og på grunn av sin dyktighet og sjeldne administrative evner avanserte han ganske fort fra kontorist til kontorsjef. Senere ble han også medinnehaver i firmaet A.S Chr. Michelsen &Co.
På grunn av at Chr. Michelsen var geskjeftet men andre politiske gjøremål, ble Johan den egentlige leder av firmaet inntil han trakk seg tilbake i 1912 av helsemessige grunner.
Johan Nicolay var sterkt benyttet i den kommunale forvaltningen.
I 1885 ble han valgt inn i herredstyret i den gang Askøy herred, som Laksevåg den gangen var en del av. Han ble værende medlem av herredstyret i hele 30 år, og de siste 14 årene som ordfører. Ved sitt lange virke i det offentlige liv, nedla han et interessert og betydelig arbeid i kommunen i den tid da kommunen hadde en stor utvikling. Johan Nicolay gjorde seg særlig fortjent for sitt arbeid med å få løst vannverkssaken. I tillegg jobbet han intenst med å få skaffet elektrisk lys til Laksevåg. Da han døde den 07. Juli 1915 hadde han fått oppleve å se begge sine to store saker gjennomført, på en for kommunen fordelaktig måte.
Johan Nicolay Bruland Berentsen fikk i 1931 «Johan Berentsens vei» oppkalt etter seg.
Dette er veien som går gjennom hans tidligere gård «Laksevåg».
Veien er noe omlagt i forhold til slik den var anlagt i 1931.
I dag går veien fra Vågsgaten og fram til Nygårdsviksveien ved Nygårdsmyren fotballbane.
Johan Nicolay forble ugift hele sitt liv, og hadde meg bekjent ingen direkte arvinger.
Etter at Johan Nicolay døde i 1915, overtok hans søsken Ingeborg Sofie (1864 – 1947), Ida Marie (1867 – 1937), og Oluf Johan (1874 – ) gården.
Det var imidlertid enken etter Ernst Johan, Marie Ditlef Bruland (1832 – 1915) som var hjemmelshaver til eiendommen 51/1.
For i panteregisteret 20. september 1916 over Laksevåg gnr 51 bnr 1 står å lese på side 223,
Sitat;
«34. Tinglest skifte-skjøte. Undertegnede skifteret i boet efter enkefru Marie Ditlef Bruland Berentsen og før avdød mand gaardeier og fhv skibsfører Ernst Johan Martin Berentsen av
Askøy sluttet i dag, skjøter herved til 1) Ingeborg Berentsen, 2) Ida Berentsen og 3) Ernst Berentsen boets eiendom gnr 51, bnr 1, Laksevaag av skyld mark 3,79 i Askøen, for kjøpesum kr 75.460,00 – fem og syvti tusen fire hundre og seksti kroner, det er avgjort. Av hensyn til stempelavgiften bemerkes , at kjøper arver til sammen ¾ – tre fjerdedeler- av boet. Midthordaland skifteret den 18. september 1916. Paul Rosendahl adv.»
Ingeborg og Ida fikk i 1933 utarbeidet en reguleringsplan for utparsellering av en rekke tomter i skråningen på sørsiden av Kringsjåveien opp mot Vågedalen.
I dag er det kun et areal i dalen sør for Vågedalen som er igjen av gnr 51 bnr 1(nå 151/1), og er i eie av etterkommere etter Andreas Berentsen Aamot, som kom til Laksevåg i 1855.
Til slutt vil jeg sitere Knut Lynge sin beskrivelse av Nordrevågen fra tidlig 1930-tall.
«Som ingen andre strøk i Laksevåg har Nordre Vågen beholdt sitt gamle og koselige preg fra 70-årene, da det blev bebygget. Selve Nordre Vågen med den brede fjære og alle de små, koselige hus som ligget på skråningen på begge sider av vågen, er som en liten malerisk fiskerlandsbygd. I fjæren står båt ved båt i en lang rekke bortover. Og ute på vågen ligger i sommerhalvåret fullt op av nyoppussede motorbåter på svai i sine fortøininger og nikker og duver i nordenvindsbrisen.
Og i de lyse sommerkvelder driver karer frem og tilbake på «Skutemarken». De røker «karva bla» og spytter brunt og praterom motorbåter og palefiske ved «steinen».
Den landlige idylls varighet er imidlertid bare et tidsspørsmål. Nordre Vågen med den jevnt skrånende fjære og ideelle topografiske terreng har nemlig alle betingelser for å bli stedet for et framtidens storverksted».
Referanser;
- Knut Lynge; « Laksevåg Historie – Bidrag», Bergen 1931
- Knut Paulsen; «Laksevåg-Kommunalforvalting i 100 år – 1837 – 1937» Laksevåg 1938
- Bjørn Trumpy: Bergenske lyststeder, Bergen 1977
- Kjell Fossen; Laksevåg Historie bind I – III
- Bergen Byleksikon
Laksevåg 19.11.2015
Per Aase Andresen